Når tiden står stille...

Etter litt over to måneder har jeg inntrykk av at livet og tiden til ghaneseren retter seg etter noen sentrale hendelser. Disse får alt fokus i øyeblikket de inntreffer..

Disse er:

- FOTBALL
Når Essien er på skjermen i Chelsea mot Liverpool dukker det plutselig opp tre tv’er i restauranten, som gjør de som “nyter maten” helt utenfor fellesskapet. Selvfølgelig nyter man ikke da maten- man klapper høyt, snakker mye, ler, jubler og kaster ut alle som ikke heier på ditt lag. Man kan også flokke seg rundt en liten fis av en tv utenfor en bensinstasjon om man ikke har råd til å hive i seg mat og drikke på en restauranten eller et annet spisested.
Atter andre kan skule “diskré” bort på storskjermen når de egentlig leder linedancen “follow the leader-leader-leader” for snobbefolket ved luksushotellet onsdag kveld. Det blir ingen salsa når vi har Essien! Det blir etter hvert alle skjønt enige om(norske studiner inkludert) da vi glir fra dansegulvet mot storskjermen mens vi hopper på sidemannen eller dansepartneren når Chelsea vinner.

- LIGHT OFF
Når strømmen går, som den innimellom gjør her kan man nok ikke gjøre annet enn å vente på at den kommer på.. Tennisen blir avlyst fordi banen er mørk og man svetter seg i hjel på sofaen uten vifta og uten tv-en med noen kubbelys på bordet. Ellers smelter frysern, dataen svikter (enda litt mer) på jobb og samfunnet tar en liten siesta.'

- REGN
Enda mer siesta blir det når regnet kommer. Da stopper virkelig ALT opp. I motsetning til en konstant “drypping” på vestlandet kommer det her i store fossefall en viss periode i løpet av året. Dagen begynner med noen mørke skyer på himmelen, utover ettermiddagen kommer vinden og du skulle nesten tro det bygget opp til en lite besøk av Tor med hammer’n. Sakte men sikkert blir det mørkere og folk går litt fortere enn vanlig (lett å legge merke til siden en viktig verdi i Ghana er nettopp sinnsro og harmoni som innebærer et rolig ganglag). Etter hvert øker vinden, det blir mørkere, man ser noen glimt på himmelen og hører det buldrer i det fjerne..da er det fare på færde! De kloke kaster seg inn i en trotro eller en taxi og skyr ingen midler for å dytte de andre unna. Man kan også løpe under nærmeste tak av et eller annet slag eller bare løpe, om man er ekstra forvirra. Norske studiner derimot kan i en sådan stund finne på å tusle videre gatelangs som om ingenting spesielt er i ferd med å skje. Sprøtt! Når regnet inntreffer derimot er gatene tomme og arbeidet legges til side. Selvfølgelig. Det er jo regnvær!!

-GUD
Sist, men definitivt ikke minst kommer Gud på førsteplass stort sett overalt. Foran på trotroen står det skrevet en liten hyllest eller en bibelhenvisning. Det første man gjør søndag morgen, gjerne kl.07, er å gå i nærmeste kirke. Vær da tidlig ute, så du får sitteplass. Takken går først til Gud når det skjer deg noe godt. Dessverre får også Gud skylda når det skjer noe vondt.. Gud kommer først, men gudsbildet varierer. Likevel synes jeg det er fascinerende hvordan fokuset er rettet oppover her. Hvor skulle det ellers vært rettet mot?

Skriv brev!

Har fått heftige etterspørsler etter en adresse å sende brev til (hvertfall noen!), og den første adr. jeg la ut ikke funker ikke likevel. Derfor..som et svar på deres bekymringer:

"Ta pennen fatt og skriv til.."

Navn..(det bør du vite, prøver å være "litt" anonym på nettet lissm)
Anidaso Fie
The Salvation Army
P.O. Box CT 452 Cantonments
Accra,
Ghana- West Africa.

Garantert svar! ;)

Folka mine!

Anna
er en kaffekjerring som trygt forsørger oss med kaffe daglig og søtt i helgene. (-for en som prøver å bli kvitt behovet for den “daglige dosen” koffein responder jeg med en ambivalent, skrekkblandet fryd til denne innsatsen). Hun elsker alt som har med sjokolade å gjøre..sjokolade-is med

sjokoladesaus og sjokoladebiter. Og kanskje en brownies til? Hun er morsom, direkte og sover mye. Hun har en forkjærlighet for greske,

mystiske ord og pikenavnet Ava Isadora.

Inger
lager middag og bretter klær. Til tross for disse fornøyelige husmor-takter til glede for heimen (gutter?!!) sprer hun også en lettsindig, frydefull stemming med en trillende latter og en noe sær arendalsdialekt med “ruglete pomfri” i minibussen på vei hjem fra jobb, Hver dag. Arendalsdialekt i to timer hver dag. På vei hjem fra jobb. Ellers driver vi med generell fjolling og salmesang. Inger er tøff og omsorgsfull og har veldig lyst hår.

Eirik
er vår tidlige samboer som ga et mer maskulint preg på leiligheten..ØH..eller ikke- Skittenstøyskurven og oppvasken har aldri vært større. Det vakke din skyld Eirik!!;) Eirik kan være hvem du vil- en hest eller en lama. You name it! Han er en sosialantropolog av hjartet og er ofte syk som følge av dette…gutten fra Lillehammer er eminent for den gode samtale om livet og er et plaster på savnet av gode kompiser hjemmefra.

Liv
L- lidenskapelig, lattermild, lavt lønnet..(hint hint diakonhjemmet!)
I- interessert, idealistisk, intellektuell.
V- veileder, varsom, vestlandet.
Vi kan takke Liv for turen til Ghana og sammen med Michael på Anidaso Fie, tør jeg å påstå at hun veileder hele huset. Som Eirik brenner for sosialantropologien brenner hun for diakonien. I takt med min kjære tante hjernevasker hun meg mellom linjene..

Michael
M- mann. Dette er kanskje lite beskrivende, men på Anidaso Fie tror jeg det er av stor betydning med en hane blant alle hønene. Det handler om balanse.
I- integritet. Michael oser av integritet. Han er rolig, trygg og tydelig i møte med jentene. De stoler på han og han synes å like det ganske godt… C- Christian/kristen. Han er en ihuga “salvasionist“.
H- Historie. Har bachelor i filosofi og historie..(?)
A- Autoritær assistent. Han er assistenten til Liv og vi fire utgjør sosialarbeider-teamet.
E- El-gitar? Han har ihvertfall spilt et instrument i et band en gang..
L- Liten. Og den yngste (28 år).“Where is the little guy?”, spør Liv når hennes gode venn og kollega Michael har gått å gjemt seg..men de minste skal bli de største. På Anidaso Fie er Michael størst.
(Bill.mrk.“Ugla”. Spør undertegnede om nr, så blir det giftemål og mastergrad i Noregs land. Helst Tromsø)

Eva
er den tyske jenta som gjerne vil at jeg skal skrive om henne på tysk. RIGHT. Nå kan jeg derimot skrive hva jeg vil…haha! Hun er volontør på Anidaso Fie og synes selv hun har altfor lite å gjøre. Tysk som hun er.. Hun skulle derimot gjerne vært norsk- hun synes alle norske jenter ser ut som modeller og har et sånt varmt og koselig språk. Men Eva er ganske varm og koselig selv og da hun fikk høre at hun kunne sett ut som en nordmann(-dame) ble hun henrykt. Ellers drikker hun mye øl og spiser helst ikke varm mat.

Anidaso Fie! (i litt flere bilder..)

Inger og Emelia

Meg og Esther
Gira. Glade. Gøyale. Girls!!
Meg, Bernice og Vida.

For de som liker short facts bedre enn poetiske utgreeinger om følelser, inntrykk og annen suppe; her er litt short facts om Anidaso Fie, The House of Hope. Her skal jeg nå lære meg å bli sosialarbeider fra midten av februar til slutten av juni:

- Grunnlagt av Frelsesarmeen og basert på organisasjonens verdier.

- Finansierinegn av huset og renoveringen har Norad og midler fra Frelsesarmeen i Norge stått for.

- Består av et treningssenter, en helseklinikk og et VCT-senter som driver rådgivning og gruppesamtaler for hiv/aids-rammede. 19 ansatte tilsammen, der 14 er knyttet til treningssenteret.

- Brukerne av treningssenteret er gatejenter mellom 16 og 24 år, som går til seks måneders yrkesstrening innen søm, batikk, bakeri eller frisør. Målet er å gi dem praksisplasser eller sørge for at de etter endt trening kan starte egen bedrift. Alle jentene får også undervisning om hiv/aids, tilbud om veiledning og gratis test.

- Sosialarbeidernes oppgaver er kort sagt: å drive feltarbeid for rekruttering, dra på hjemmebesøk for å knytte relasjon til foresatte, drive rådgivning om litt hvert, lære dem gruppeprosess eller "social skills" i en skoletime per uke, skaffe praksisplasser og drive oppfølging av tidligere kull.

(Kilde: Frelsesarmeen (2007): "Gatelangs for å redde jenter" i Krigsropet. Nr. 48, Årg. 120, Oslo.)

Sosialarbeideren Jesus...

Et lite utdrag fra dagboka mi 24.02.08...

Forhåndskunnskap (for de som ikke kjenner meg så godt og de som ikke er sosionomstudenter ved Diakonhjemmet):

1. "Herman" er navnet på en klient i essayet "Møte med en engel" av Ingunn Tollisen Ellingsen. Handler om relasjonen sosialarbeider-klient.
2. Jeg er kristen.

Så nå er du klar.. :)

"Jeg sitter å leser historien om Herman og tenker på hvordan best mulig møte klienter og hvordan jeg skal klare dette..med relasjon+tillit, empowerment og litt rådgivning? Hva skal til for å motivere og inspirere en person til å ta ansvar for eget liv og være villig til å prøve å endre det til det bedre? Jeg tror mye handler om å TRO PÅ DEM, VISE KJÆRLIGHET og mer og mer TILLIT til dem. Å vise personen hvem han/hun ER FOR DEG/I DINE ØYNE.

Det slo meg at sånn jeg ønsker å møte andre og oppmuntre andre, er slik Gud har møtt meg - og møter meg hver dag. Han viser meg at jeg er noen, at jeg betyr noe, at han har gitt meg livet sitt for at jeg skulle leve- at han elsker meg og har så mye større tanker for meg enn det jeg har for meg selv. Han motiverer meg og forandrer meg til å se hvem jeg er i han, han hjelper meg til å se meg selv i hans bilde! Jeg trenger å søke kilden til denne kjærligheten- lese i Bibelen- lese om Jesus. Hvilke spørsmål stilte han, hva gjorde han? Hvordan møtte han mennesker? Jesus var og er den perfekte sosialarbeider."

Anidaso Fie! (i bilder)

Prøvde å skrive ved siden av bildene, men er tydeligvis ikke så god på det. Øverst til venstre er reklameskiltet for sydamene våre ved siden av et bilde av senteret. Kontoret til sosialarbeiderne har Inger og jeg etterhvert tatt oss godt til rette i og som sagt er jentene glad i å bli tatt bilde av- Inger og Kate er nydelige. Kommer snart mer! By Gods grace.. :)

Anidaso Fie! (i tanker)

Anidaso Fie! (Kan også uttales Anita-Sofie)

Akwaabe! (les: velkommen!!) 26 flotte jenter. Til seks måneders trening. Hos Frelsesarmeen. Suppe, såpe og…redning? Latter. Tårer. Fire ferdigheter; batikk, søm, bakeri og frisør. “Lær deg en ferdighet og vi hjelper med å kjøpe utstyr, samt gir deg kunnskap om salg og markedsføring!” Mikrokreditt i handling. Men også empowerment og oppdragelse. Du er verdifull! You ARE somebody! Sosialt arbeid. Praksis i 4 og en halv måned. Følger i Liv og Michaels fotspor. Sosialarbeider og assistent. Vår veileder fra Sotra med utdanning fra Diakonhjemmet, ifølge med den lille frelsesarmesoldaten med den store autoriteten. Med bankende hjerter. Tjenere som blir herrer. Det er disse to jentene kommer til. Gråter hos. Ler med. Klager til. En skulder. Et fjell. En venn. Eller ekstra-mor. Dette får vi være med på. TAKK!

En måned er gått og en ny har begynt. Det føles ikke som en måned. Det føles som et halvt år. Det føles som 10 dager. Ovenfor forsøkte jeg i korte trekk å forklare et førsteinntrykk av Anidaso Fie, The House of Hope, der Inger (sjekk link til bloggen hennes) og jeg skal ha vår praksis i sosionomutdanningen. Det har vært mange inntrykk, mange dagboksider og mange jobb-journaler etter endt arbeidsdag. Hverdagen begynner kl.05.30 og vi ikke er hjemme før ca.kl.19 etter to timers tur med minibusser kalt trotro i tett og illeluktende trafikk. Likevel tror jeg ikke en dag har gått uten at vi i trotroen på veien hjem har snakket om hvor heldige vi er som får være her. Takknemlige. Gira. Slitne, men inspirerte har vi bearbeidet tanker om dagen i minibussen der ingen skjønner språket uansett. Obroni! Hvit mann! Det er ofte det vi er. Alt vi er? Nei, håper ikke det. Jentene på Anidaso Fie hilser oss med “Sistah Ingah” og “Sistah Berrhit”, de smiler og kommenterer hår og klær. De vil ta bilder med oss og klemme oss. Og vi respekterer dem. Vi er jo så like. Vi er jo venner. Med ulik bakgrunn i kultur, familie, omgivelser og disse ytre faktorene som gir ulike muligheter. Foreløpig har vi vært med på ¨“housevisits” for å bli kjent med jentenes “guardian”. Vi har fått være med på “counselling” om intriger og plikter og utdeling av karakterer etter første måned. Vi får lede klassen i “social skills” med leker og sang, med en undertone av oppdragende læring- som da vi hadde om temaet “gossip”. Og kanskje vi etter hvert får være skulderen og vennen.

Uansett så vil jeg i sannhet takke, bukke og neie for denne opplevelsen. Igjen og igjen. Avslutter med en ghanesisk "klisjé", som for meg er helt reell;

at alt er gitt- by Gods grace..

Takk.